Langrenn er fellesbetegnelsen for skigåing når man går på ski i skog og mark. Det er to forskjellige hovedstiler når det gjelder langrenn, nemlig klassisk og skøyting. Den klassiske stilen der man har samlede ski i lengderetningen, er den som har levd lengst, mens skøyting eller fristil oppstod et sted på 80-tallet. Det var ikke før på 90-tallet at det ble vanlig med skøyting i konkurranser. I idretten langrenn, konkurrerer man i dag i begge klasser, mens i for eksempel skiskyting, konkurrerer man kun i skøyting. I dag er det også mer og mer vanlig å fokusere på styrke i armer og overkropp, slik at man kan stake store deler av løpet. Fordelen med staking er at man ikke trenger smøring på skiene til feste i oppoverbakkene, slik at man vil oppnå høyere fart i utforbakkene. Man staker da med samlede ski.

Klassisk langrenn

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Denne formen for langrenn er den skisporten springer ut fra, med sine samlede ski i lengderetningen. Det fører til en direkte kraftoverføring fra staking og skyv med beina, ned i underlaget på skiene, og man får et direkte skyv framover. Man varierer med å skyve med høyre og venstre fot, eller man kan nøye seg med å skyve med en fot. I vanlig terreng-gåing i rolig tempo, kan man bare venne seg til å skyve den ene foten foran den andre hele tiden. Da går man i et behagelig tempo. Det konkurreres i ulike distanser i VM og OL, og den lengste varianten er som oftest 50 km. Det konkurreres også i lag, og da heter det stafett.

Skøyting

Skøyting oppstod som et alternativ til klassisk, og ettersom teknologien ble bedre, kom også egne ski som var mer tilpasset skøyting. Da skyver man skiene fra side til side, og man skaper da framdrift utover i lengderetningen. Det som er fordelen er at man skaper høyere fart ved at bevegelsene kan gjøres hurtigere enn ved klassisk. Spredte ski oppstod også i skihopp, etter at Boklov startet trenden på 80-tallet. På den måten skapte man oppdrift og bakker og ski måtte gjøres om.